Hvor de hvite senger står er en historie om det Veslemøys farmor ikke ville snakke om: hvordan det var å være tuberkulosepasient i en tid da ingen medisin fantes, bare «lys, luft og solskinn.»

Torbjørg Solberg var 23 år gammel da hun ble rammet av det som på folkemunne ble kalt tæring. Med sykdommen fulgte skam, skyld og fortielse selv om smitten var i alle hjem. Tusener av mennesker ble syke, de aller fleste unge. På et tidspunkt var tuberkulosen skyld i hvert femte dødsfall i Norge.

Hvor de hvite senger står bygger på et enestående kildemateriale: brev, postkort, artikler, historiske dokumenter og bilder. Og ikke minst: Torbjørg Solbergs dagbøker. Men om historien er et minnesmerke over en annen tidsalder og en annen tid, er den også en hyllest til en farmor som aldri ga opp.